Tale til korps!

Denne skrev jeg som tale til et korps' jubileumsfest:

Korps, ja hva er egentlig det? Det må jo være de nerdete folka med rare hatter. De som bare sitter inne og blåser og suger på instrumentene sine. Ikke noe annet liv enn korpset. De kan umulige ha noen venner? Også han raringen som står foran og vifter med en pinne da, han må ha lite å finne på.

Slik er det dessverre en del som ser på korps. De ser ikke hvor spennende, lærerikt og sosialt det egentlig er å spille. Selvfølgelig blir man usosial og sitter inne nesten hele uken for å øve, dette er jo ikke moro. Korps er bare øving og pes. Eller er det egentlig det?

Nei, korps er sosialt og flott. Det går mange raringer her, men hva skulle vi gjort uten dem? Noen må jo lage ablegøyer også. Disse finner vi i alle klubber og foreninger. Dagen blir heller ikke den samme uten glemte noter, ødelagt flis eller notestativ som velter. Damen eller mannen som står foran og vifter med pinnen sin er også til stor hjelp. Det som setter en ekstra spiss på dette er når pinnen plutselig fyker av gårde og musikken blir byttet ut med latterbrøl. Er det ikke flott? Disse pinnevifterne er til tider slitsomme, men som regel gir det resultat til slutt.

På øvelsene har vi også mye moro. Dette er tiden for å få utspring for sure toner og pip i klarinetter. Hadde alt vært perfekt her kunne vi vel bare droppet hele øvingen? Øvelsene er lærerike og greie å ha. Noen ganger er ikke alt så flott når en og en gruppe blir pekt ut som syndere og må spille om og om igjen, men dette lærer vi jo også mye av. Sosialt har vi det også. Det er ikke få ganger dirigent og andre voksne har hysjet på oss, men stopper vi? Å nei, ikke mer enn maks 5 minutter. Mannen foran har helt sikkert noe fint å si, men da kan vi jo heller spørre om hva han sa eller spørre noen andre. En kan ikke få med seg alt heller. Vi møtes jo tross alt bare en gang i uken. Da er det ikke lett å holde fokus kun på en person hele tiden altså. Det er klart vi har pause, men den er ikke lang nok til å få sagt alt man har opplevd siden sist bestandig.

Så er det 17. mai da. Det er helt sikkert flott å gå i et tog uten musikk. Gå å nyte sutringen til barn med vonde sko, mas om is og pesende folk med dårlig kondis. For ikke å snakke om 17. mai fløytene barna har. Det er en flott lyd i dem, men russefløytene er enda bedre. Hva med å prøve det i år? La korpset få hvile. De som ikke liker korps vil nok mest sannsynlig savne det likevel akkurat denne dagen.

Korpstur er årets høydepunkt spør du meg. Den starter ofte med en lang og god busstur. Svettelukten blir verre og verre, men den gode men sære korpshumoren blir bare dårligere og dårligere. Det er utrolig hvor gøy det kan bli med den minste ting, og når man endelig kommer fram er det sikkert mange som har opplevd at bagen er full av sjampo. Enkelte (som ***) klarer dette gang på gang og får kallenavn deretter.

Soveplassen man får er ofte på et gulv i et klasserom eller i en gymsal. Da er det bare å rulle ut soveposen og legge seg godt til rette. Eller nei, man sover vel ikke på korpstur? I alle fall minst mulig. Turer skal oppleves, ikke soves bort. Søvn er oppskrytt på slike turer. Hvem har vel ikke kommet hjem helt ødelagt? De som kommer hjem uthvilt kan ikke ha vært på ordentlig korpstur.

Marsjering og såre føtter med gnagsår er også en viktig ingrediens. Helst blandet med litt svette her også grunnet lang kø i dusjen. Kø har man ikke tid til, så da står man heller opp midt på natten, sniker seg forbi lederne og inn i dusjen. Er det ikke flott? Korpstur kan virke frustrerende når man må tidlig opp og inn i uniform, men vi kan vel være enig i at vi alt i alt storkoser oss på tur?

Tross gnagsår, stygge bemerkninger fra uforstående og lange, svette bussturer er korps en av de beste hobbyene en kan ha. Vi har mye moro. Det er vi vel også enige om? Med dette vil jeg takke for meg og for den gode maten vi har fått og si gratulerer med dagen. Tusen takk for meg!

Sol og varme, pollen og nys

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Jeg har ikke hatt noe spennende å skrive om, noe jeg føler er viktig å ha for å kunne skrive noe. Likevel har jeg tenkt å prøve litt nå. Jeg har fått beskjed om å begynne å skrive ting av min kjære og hans familie for de mener jeg er så flink til det. Hvor de har fått det fra er jeg ikke sikker på, men det startet med en tale jeg skrev til en jubileumsfest til et korps. Etter det har jeg skrevet noe annet også, men det er foreløpig hemmelig så det kan jeg ikke skrive her.

Det har jo endelig blitt sol og varme ute. Det er kjempedeilig, og alle virker fornøyde med det. Jeg også, men samtidig vet jeg at denne sola kommer til å sette i gang fotosyntese og sånne greier slik at alt blir grønt igjen ute. Fint tenker du, allergi tenker jeg. Så når sola kommer ser jeg veldig fram til en deilig tid med nys, kløende røde øyne og en nese som klør konstant. Gud som jeg elsker vår og alt som er grønt. Heldigvis blir det høst igjen med tiden. Jeg liker sol uansett, men det er det som vokser fram som er problemet.

Vår betyr også eksamen og masse å gjøre. Vi har hjemmeeksamener, noe jeg ikke vandt til. Selvfølgelig skal noen også gjøres på skolen. Formingslogger er også noe jeg virkelig (ikke) ser fram til å gjøre. Og fra første mai skal jeg begynne å jobbe i helgene på Kjærstranda. Bare kom å kjøp liksom.

Jeg blir litt irritert når jeg ikke får til sånn morsom blogg som jeg så gjerne vil. Det er jo ikke meninga å lage kjipe blogger for dere som har lyst til å lese noe spennende. Jeg tror derfor at jeg må skjerpe meg og gå å hente inn noe spennende inspirasjon. Problemet er at det er så mye skolegreier oppe i hue mitt nå at alt gøy kanskje har falt ut, eller i allefall gjemt seg litt bort bak alt annet. Jeg skal prøve å komme sterkere tilbake seinere jeg.